SLIK VAR DET JEG HUSKER FARMOR FORTALTE DET.

Månen var bare en skalk. Det var sprettkalt, sledemeiene gnisset mot den iskalde skaresnøen.

Jeg satt innpakket i spissleden, på veg ned til sykehuset ... vi fikk ikke tak i jordmoren, så eneste utvei var å komme seg ned til byen. Året var 1910, klokka hadde passert midnatt, og vi kunne skrive 18.desember.

Mannen min Henrik, var kusk, Rølle dro oss som satt oppi spissleden.

Smerten rev i meg, jeg hadde veer, og Henrik sprengte Rølle til det ytterste, vi måtte rekke ned til sykehuset før fødselen var i gang. Jeg hadde gått over tiden.

Jeg ynket meg, måtte skrike litt, kjente på at «dette går ikke», men prøvde å holde igjen.

Men det skjedde likevel ... vannet gikk, og vi var fortsatt bare kommet til Klivlebakken, to kilometer fra sykehuset. Henrik bestemte seg øyeblikkelig,svingte inn til det lille huset ved vegen, stanset Rølle, og dundret på døren til det mørklagte huset.

Vi var heldige, fruen i huset, som var mye yngre enn meg, slapp oss inn og fikk vite hva slags ærend vi var ute i, og hun greide å beroliget oss begge, mest meg, trass i hennes unge alder, i det hun fikk meg plassert oppi slagbenken ute i kammerset. Henrik sendte hun på dør med ordre om å hente jordmoren som bodde bare noen kilometer unna. «Hent henne», lød ordren.

Mannen i huset var postmann, og hadde lange dager nå før jul, men han sto også opp, og hjalp til med å fyre opp i ovnen, hente vatn som han satte oppå ovnen.

Lenger kom vi ikke med forberedelsene, fødselen satte inn, og lenge før jordmoren og Henrik innfant seg, var Harald kommet til verden.

Denne babyen skulle bli min far, og historien er sann.

Farmor hadde ikke rukket å gjøre noe særlig juleforberedelser, så hun ble liggende i kammerset i Klivlestuggu å fortvile over alt som skulle ha vært vasket og bakt, men bekymringene skulle vendes til glede.

Julaften, da storebroren på seksten år, kom nedover for å hente sin mor og lillebror, og farmor takket fruen i Klivlebakken for stellet, kunne storebror Einar fortelle at han nettopp hadde skysset hjem Stina som Henrik hadde hyret inn i fem dager for å skape jul i heimen til den ferske moren og deres sønn skulle komme hjem.

Julaften 1910 kom farmor aldri til å glemme. Det var den fineste høgtida hun hadde opplevd, sa hun til meg mange år senere.