Etter en behagelig busstur fra Oslo sentrum, ble vi transportert over fjorden med MS Torbjørn på blikkstille vann, og landet i Bolsjevika.

Vi inntok en god lunsj på Torget, og deretter bar det ut på omvisning i to grupper. Men først det obligatoriske gruppebildet.

To fantastiske guider, Maria og Samatar, tok oss med på en vandring gjennom både eldre og nyere historie. Det har vært folk på Utøya siden 1000-tallet. Øya har hatt forskjellige eiere, og har vært brukt som privat feriested, feriekoloni for fattige arbeiderbarn fra Oslo-området, og sommerleir for ungdomsorganisasjoner. Nazistene inntok Utøya i 1940-45. I 1950 startet et nytt kapittel i øyas historie. Da fikk AUF Utøya i gave fra Oslo og Akershus faglige samorganisasjon. Et stort dugnadsarbeid ble igangsatt. En dugnadsånd som fortsatt preger aktivitetene der.

Vi fikk se Bakken med den kjente talerstolen der mange prominente gjester har holdt tale. Også ungdommer har benyttet talerstolen flittig og fortalt noen sannhetsord til «makta». Utenlandske gjester blir forskrekket når de hører at en statsminister sitter på bakken sammen med allmuen, og at noen tør å komme med direkte kritikk. Det er visstnok noe særnorsk over det.

I Skolestua holder Norsk Folkehjelp til. De var også der under terrorangrepet. Mange ungdommer gjemte seg der, men ingen visste egentlig hva man skulle gjøre for å beskytte seg. De fikk hjelp til å låse dørene og sette madrasser foran dører og vinduer. Terroristen prøvde ikke å bryte seg inn, angivelig av bekymring for egen sikkerhet! Alle de 47 som var der overlevde.

Vi gikk så en del av Kjærlighetsstien. En smal sti som går rundt hele øya, med stupbratt ned til vannet på ene siden. Der ungdommer på sommerleir forsiktig fant hverandres hender og opplevde den første romansen. Under terrorangrepet ble stien en fluktrute for veldig mange, men ble samtidig en livsfarlig felle. Den stupbratte fjellsiden var umulig å flykte fra, selv om noen få kom seg ned til vannkanten og fant gjemmested. Mange ble drept på denne stien.

Kafebygget er det eneste som er autentisk fra terrorangrepet, og her finner man historien om det som skjedde 22.juli. En tidslinje beskriver hvordan de første meldingene fra eksplosjonen i regjeringskvartalet tikket inn og skapte uro. Beskrivelser av tidspunkt for grusomhetene som deretter utviklet seg. I veggen kunne man se kulehull. På gulvet lå blomster, minnekort og bilder i krokene og inntil veggene hvor omkomne ble funnet. Det er ganske små rom, og man kan bare ane en flik av frykten ungdommene ble utsatt for, og hvor vanskelig det må ha vært å komme seg unna når terroristen fant dem. Veldig mange kom seg ikke unna. Dette stedet gav mange sterke og gripende inntrykk. Det var ikke lov å ta bilder der inne av hensyn til personvernet.

Det er satt opp et nytt bygg rundt Kafebygget, kalt Hegnhuset. I underetasjen er det tilrettelagt for Demokrativerksted hvor ungdommer kan diskutere og reflektere rundt demokratiske verdier. Kanskje finne nye ideer til hvordan «redde verden».

Til sist besøkte vi Lysningen nord på øya. Dette er et privat minnesmerke for de etterlatte, hvor navn og alder på de omkomne er preget inn. Her er alltid markering av fødselsdagen til hver enkelt.

69 personer ble drept under terrorangrepet på Utøya. Det er gjort stor innsats av veldig mange for å bygge opp igjen øya for videre aktivitet, og for å bevare historien for nye generasjoner. Ikke uten konflikter mellom ulike interesser. I dag er øya møtested for ungdommer fra inn og utland under mottoet «minne, lære, engasjere», og de har rundt 17000 besøkende hvert år.

Så bar det hjem igjen etter en innholdsrik og minnerik dag. Takk til alle som gjorde det mulig. Takk også til hyggelige sjåfører fra VY buss som tok oss trygt og effektiv fram og tilbake.

PS! Hvis noen ønsker å dykke dypere inn i historien om Utøya eller hvordan komme seg dit på egenhånd, anbefales å gå inn på nettsiden utoya.no.

Tekst: Turid Sætre

Foto: Turid Sætre, Samatar Hussein, Laurentse Foss